I Bodøs historie bind 3, Forvandlinga, som kom ut like før jul 2014, er forteljinga om krigens verknader på dei sivile slik:
 |
|
Flyktninger.
Ola Abrahamson (1883-1980) var tre år da familien flyttet til Bodø fra
Stavanger. I likhet med Ingerid Schjølberg tok han sin kunstutdanning
hos Christian Krogh og Halfdan Strøm ved Statens kunstakademi. Dit kom han i 1909. Senere skrev
han også. Han var en aktiv og produktiv kunstner, og regnet seg selv som
nordlending. I kunsten kom det til uttrykk ved mange motiver fra Nord-Norge.
Blant annet flyktninger som klart henspiller på den situasjonen mange av Bodøværinger
opplevde med bombene over byen 27.mai 1940.
|
«Vi er sluttet med å le til frykten for luftangrep her i byen»
Barn, kvinner og andre
som ikke hadde viktige oppgaver i byen, måtte evakueres. Tvangsevakueringen
startet 2. mai, da kampene i Sør-Norge var over. De som selv ikke hadde noe
sted å dra til, ble tilvist plass i nabokommunene fra Meløy i sør til Nordfold
i nord. Leif Rabbens kone, Hanna, fant tilhold på den halvferdige hytta deres på
Frausktjønna ved Soløyvatnet, mens Turid Eitran først fikk beskjed om å reise
til Valnesfjord. De andre i Plassen hadde fått andre steder å dra til. Eitran skrev
seinere at det var trist kvelden før de skulle skilles. All lek var slutt. Nå
tok uhyggen over. Likevel ble evakueringen mer som et eventyr for barna. Noen
reiste til venner og kjente som om det var en ferie på landet, mens det var
verre for dem som ble forlagt hos vilt fremmede. Atter andre fikk seg en tur på
hytta. Det ble ikke like eksotisk eller luksuriøst. Hyttene var dårlig utstyrt,
langt fra folk og forsyninger, og det var vanskelig med vann og brensel. Det
meste var mer primitivt enn det de var vant til i byen. Mange hytter var dessuten
overfylte, gjerne med flere generasjoner i lag på et lite areal. Når våren i
tillegg var kald, snørik og relativt sein, ble ukene på hytta et slit for mange.[i]
Hanna Rabben måtte ta med sine fire sønner på egen hånd. Mannen var internert
og kunne ikke hjelpe henne. Hun ble permittert fra jobben på telegrafen 12.
april og hadde ordre fra politiet om å holde seg på hytta. Den lå langt fra
folk. Vinteren var streng, skrev Hanna seinere, og la til at «sneen lå
meterhøy», og at oppholdet medførte «svært store vanskeligheter». Tre av
barna var dessuten syke etter å ha blitt vaksinert, «to meget syk, med høi feber», forklarte
hun. Det ikke mulig å få lege til hytta, og «pleien blev under de primitive
forhold hvorunder vi levde nærmest uforsvarlig». Hanna Rabben karakteriserte det
hele som en hard påkjenning som mor.[ii]
Noen voksne forlot hus
og hjem i byen, mens andre var igjen i nærheten av byen for å skjøtte arbeid og
ellers holde maskineriet i gang. Turid Eitrans far ble igjen nær byen. Han
bodde i telt på Rønvikfjellet. I helgene skapte situasjonen en helt spesiell
stemning. Nordlandsposten beskrev det slik:
Langs sølete
landeveier fører busser, biler og sykler en stadig strøm av familieoverhoder
innover landet og bort fra byen hver eneste lørdag. Belesset med pakker,
ryggsekker og kasser drar de på weekend til sine respektive familier som er
evakuert.
Fedrene fikk ta til
takke med «gjensynsgleder bare hver lørdag». Arbeidet og pliktene i byen
kalte når mandagen nærmet seg. [iii]
Dagen før flybåtene ble
angrepet i havna, skrev avisen om dem som alt var evakuert. De bodde i hytter
eller hus nært byen. Inne i byen var den nye situasjonen i ferd med å sette
sitt preg både visuelt og stemningsmessig.. Butikkenes speilglassruter var «overklistret
med lange, brune papirstrimler» for å hindre glassbiter i å fyke omkring «når bombene
begynner å drysse». For det var ikke snakk om hvis, men når.[iv]
Andre steder var
butikkvinduene spikret igjen med hvitt treverk, og det ville ikke akkurat invitere
kundene til en handel eller virke «tillokkende på en kjøpelysten». På
fortauene innimellom snødunger lå også sandsekker og store sandkasser.
Bodø-folk hadde for lengst «sluttet med å le til frykten for luftangrep», het det i
Bodø-avisen. Også kjellerne ble opprustet for å bli splintsikre. Mest av alt
merket man «krigens realitet» ved folketomheten i bygatene. Særlig rart var
det med den komplette «mangelen på barn» der.[v]
Noen hadde tatt med
forretninger ut av byen. Det samme gjaldt offentlige kontorer. Forsøksgården på
Vågøynes og flere gårder på Jensvoll og i Bodøsjøen var blitt til kontorer, og
Norges Bank tok like godt med 5–6 millioner kroner av sin kontantbeholdning til
en gård på Myklebostad. Telegrafstasjonen ble også midlertidig flyttet til
Jensvoll.[vi]
 |
|
Et kjent
bilde fra evakueringen av Bodø i mai 1940. Britiske styrker hadde ødelagt brua
på Straumsnes i Valnesfjord, mens tyske akkurat hadde passert den på veg til
Bodø for å nedkjempe britene. Andre vegen kom sivile som Knut Isaksen og mora
Ane bakerst i bildet. Familien bestod av
to voksne og syv barn som rømte byen.
|
Før krigen fylte folk
ut et evakueringskort, og ca. 3000 mennesker fikk anvist en plass for
evakuering. Resten, det vil si halvparten av bybefolkningen, hadde ordnet med
evakueringen selv, mens 132 mennesker ikke ville ut av byen. Den 10. april dro ca
200 mennesker. Ti dager seinere hadde 4000 dratt. Politiet mista oversikten, og
3. mai antok man fremdeles at 4000 av byens 6200 innbyggere hadde «sagt byen et
foreløpig farvel». Mellom 1000 og 2000 mennesker var igjen i byen i slutten av mai 1940.
For å holde oppe moralen blant folk lagde Nordlandsposten «hjemme hos»-reportasjer
fra de evakuerte rundt i hytter og på gårder i omlandet. Tonen var følgelig positiv.
De evakuerte tok forholdene med humør. Likevel mistet mange skoleelever skolegangen
i en viktig eksamensperiode. Nordlandsposten unnlot ikke å kommentere det. Det
ville snart komme et undervisningsopplegg for alle i skoledyktig alder, men inntil
det stod klart, måtte ungene så langt som råd rote fram skolebøkene sine. Våren
1940 ble et unntaksår for Bodø-ungdom. De var flyktninger i eget land.[vii]
Viss du vil lese meir frå Bodøs historie bind 3 - Forvandlinga, kan du skaffe boka hos Adlibris eller Akademika
[ii] RA. L-sak Bodø 3/45. dok.
40.
[iii] RA. L-sak Bodø 3/45.
dok. 40. Turid Eitran Holands sendt inn i 1994: 43-44. Manus ved Nordlandsmuseet.
Bodø.
[iv] NP 4.mai 1940.
[v] Np 4.mai 1940.
[vi] Svendsen 1989: 26.
[vii] Np 4.mai 1940. Haukland
2012: 34. Svendsen 1989: 24.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar